Sevofluran Baxter

Forsiktighetsregler

Skal kun gis av personer med opplæring i administrering av generell anestesi. Utstyr til vedlikehold av frie luftveier, kunstig ventilasjon, oksygentilførsel og gjenoppretting av hjerte-​/​lungefunksjon skal være umiddelbart tilgjengelig. Kontinuerlig overvåkning, inkl. EKG, blodtrykk, oksygenmetning og sluttrespirasjonskarbondioksid (CO₂). Nøyaktig konsentrasjon av sevofluran som leveres fra fordamperen må være kjent. Da flyktige anestetika varierer i sine fysiske egenskaper, må bare fordampere som er spesielt kalibrert for sevofluran benyttes. Administrering av generell anestesi må være individuelt tilpasset pasientens respons. Hypotensjon og respirasjonsdepresjon øker jo dypere anestesien blir. Under vedlikehold av anestesi fører stigende sevoflurankonsentrasjoner til doseavhengig blodtrykksfall. Stort blodtrykksfall kan relateres til dybden av anestesien, og i slike tilfeller kan den korrigeres ved å redusere inspirert sevoflurankonsentrasjon. Hemodynamiske endringer kan oppstå raskere enn med visse andre flyktige anestetika pga. sevoflurans uløselighet i blod. Oppvåkning fra generell anestesi skal vurderes grundig før pasienten forlater postoperativ avdeling. Oppvåkningen er som regel rask etter sevoflurananestesi, og tidlig postoperativ smertelindring kan være nødvendig. Bevisstheten gjenvinnes i løpet av minutter etter administrering, men innvirkning på intellektuell funksjon i 2-3 dager etter anestesi er ikke undersøkt. Små endringer i humør kan vedvare i flere dager etter administrering. Hjertesykdom: Vedlikehold av hemodynamisk stabilitet er viktig for å unngå myokardiskemi ved hjerte-karsykdom. Obstetriske prosedyrer: Forsiktighet må utvises ved obstetrisk anestesi pga. sevoflurans avslappende virkning på uterus og økning i uterinblødning. Nevrokirurgi: Brukes med forsiktighet ved risiko for ICP-økning i forbindelse med ICP-reduserende handlinger som hyperventilering. Krampeanfall: Sjeldne tilfeller er sett. Forbundet med anfall hos barn og unge voksne samt eldre voksne, med og uten predisponerende risikofaktorer. Klinisk vurdering er nødvendig før bruk ved anfallsrisiko. Hos barn bør anestesidybden begrenses. EEG kan muliggjøre doseoptimalisering og bidrar til å unngå utvikling av anfallsaktivitet ved predisponering for kramper. Nyreskade: Begrensede data fra pasient- og dyrestudier antyder et nyreskadepotensiale, noe som antas å skyldes Compound A (nedbrytningsprodukt av sevofluran). Studier viser at administrasjon i >2 MAC timer og ved flythastighet for frisk gass på <2 liter​/​minutt, kan være forbundet med proteinuri og glykosuri. Nivå av Compound A-eksponering hvor klinisk nefrotoksisitet kan forventes å forekomme er ikke klarlagt. Varighet av eksponering, flythastighet for frisk gass, og sevoflurankonsentrasjon må vurderes, og inspirert sevoflurankonsentrasjon samt flythastighet for frisk gass, bør justeres for å minimere Compound A-eksponering. Sevofluraneksponering bør ikke overstige 2 MAC-timer ved flythastighet 1-<2 liter​/​minutt. Flythastighet for frisk gass <1 liter​/​minutt anbefales ikke. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering. Leversykdom: Svært sjeldne tilfeller av lett, moderat eller alvorlig postoperativ leverdysfunksjon eller hepatitt (med eller uten gulsott) er sett. Klinisk skjønn må utvises ved underliggende leverproblemer eller ved behandling med legemidler kjent for å gi leverdysfunksjon. Bør unngås ved tidligere leverskader, gulsott, uforklarlig feber eller eosinofili etter bruk av andre typer inhalasjonsanestesi, hvis anestesi med intravenøse legemidler eller lokalbedøvelse er mulig. Mitokondrielle sykdommer: Forsiktighet må utvises ved generell anestesi. Tilstander som krever vurdering: Særlig forsiktighet må utvises ved dosering til pasienter som er hypovolemiske, hypotensive, svekkede eller på annen måte hemodynamisk kompromitterte, f.eks. pga. samtidig medisinering. Gjentatte sevofluraneksponeringer innenfor et relativt kort intervall, kan gi økt risiko for leverskade. Isolerte tilfeller av QT-forlengelse, svært sjeldent assosiert med torsades de pointes (unntaksvis fatalt), er sett. Forsiktighet utvises ved bruk til disponerte pasienter. Malign hypertermi: Fatalt utfall er sett. Hos disponerte kan potente inhalasjonsanestetika utløse en skjelettmuskulær hypermetabolsk tilstand som fører til høyt oksygenbehov. Sjeldne tilfeller av malign hypertermi er sett. Det kjennetegnes av hyperkapni, og kan omfatte muskelstivhet, takykardi, takypné, cyanose, arytmier og​/​eller ustabilt blodtrykk. Noen av disse uspesifikke symptomene kan også inntreffe under lett anestesi, akutt hypoksi, hyperkapni og hypovolemi. Behandling omfatter stans av tilførsel av utløsende stoff (f.eks. sevofluran), administrering av dantrolennatrium i.v. og bruk av støttende terapi. Nyresvikt kan inntreffe senere, og urinproduksjonen skal overvåkes og opprettholdes, hvis mulig. Bruk av inhalasjonsanestetika har vært forbundet med sjeldne økninger i serumnivå av kalium, som har resultert i hjertearytmier og død hos pediatriske pasienter under den postoperative perioden. Pasienter med latent, så vel som åpenbar nevromuskulær sykdom, særlig Duchennes muskeldystrofi, ser ut til å være mest sårbare. Samtidig bruk av suksinylkolin har vært assosiert med de fleste, men ikke alle, av disse tilfellene. Disse pasientene erfarte også signifikant økning i serumnivåer av kreatinkinase, og i noen tilfeller, urinendringer forenlig med myoglobinuri. På tross av likheten med malign hypertermi, viste ingen av disse pasientene tegn eller symptomer på muskelstivhet eller hypermetabolsk tilstand. Tidlig og aggressiv intervensjon for å behandle hyperkalemi og resistente arytmier er anbefalt, samt en påfølgende evaluering av latent nevromuskulær sykdom. Utskifting av uttørket CO₂-absorbent: Eksoterm reaksjon mellom sevofluran og CO₂-absorbentkalk forsterkes når CO₂-absorbentkalken uttørkes, som etter lengre periode med strøm av tørr gass over beholderen med CO₂-absorbentkalk. Sjeldne tilfeller av ekstrem varme, røyk og​/​eller spontan ild fra anestesiapparatet er sett ved bruk av uttørket absorbentkalk, spesielt ved innehold av kaliumhydroksid. En uventet forsinkelse i stigning av inspirert sevoflurankonsentrasjon eller et uventet fall i inspirert sevoflurankonsentrasjon sammenlignet med fordamperens innstilling, kan være tegn på overoppheting av CO₂-absorbentkalkbeholderen. Ved uttørket CO₂-absorbent kan en eksoterm reaksjon forsterke sevoflurannedbrytingen og dannelsen av nedbrytingsprodukter. Nedbrytningsprodukter (metanol, formaldehyd, karbonmonoksid og forbindelser A, B, C og D) er sett i respirasjonskretsen i en eksperimentell anestesimaskin med uttørrede CO₂- absorbenter og maks. sevoflurankonsentrasjon (8%) i lengre perioder (>2 timer). Formaldehydkonsentrasjoner sett i anestesirespirasjonskretsen (med natriumhydroksidholdige absorbenter) samsvarer med nivåer kjent for å gi mild respiratorisk irritasjon. Klinisk relevans av nedbrytningsprodukter sett i denne ekstreme eksperimentelle modellen er ukjent. Ved mistanke om uttørket CO₂-absorbentkalk, skal denne skiftes før bruk av sevofluran. Uteblitt fargeendring skal ikke tas som sikkert tegn på tilstrekkelig hydrering, og CO₂-absorbenter skal skiftes ut regelmessig uansett farge på fargeindikator. Pediatrisk populasjon: Bruk er forbundet med anfall, ofte hos barn >2 måneders og unge voksne, hvor de fleste ikke hadde disponerende risikofaktorer. Klinisk skjønn må utvises ved bruk ved risiko for anfall. Rask oppvåkning hos barn kan fremkalle en tilstand av agitasjon og hemme samarbeid (hos ca. 25%). Isolerte tilfeller av ventrikulær arytmi hos pediatriske pasienter med Pompes sykdom er sett. Dystoniske bevegelser som forsvinner uten behandling, er sett hos barn som har fått sevofluran ved induksjon av anestesi. Sammenhengen med sevofluran er usikker. En signifikant høyere forekomst og grad av bradykardi er sett hos barn med Downs syndrom, under og etter sevofluraninduksjon.