Aranesp

Forsiktighetsregler

Blodtrykket bør overvåkes, spesielt ved behandlingsoppstart. Dersom blodtrykket er vanskelig å kontrollere gjennom tiltak, kan Hb-konsentrasjonen senkes ved dosereduksjon eller behandlingsopphold. Tilfeller av alvorlig hypertensjon, inkl. hypertensive kriser, hypertensiv encefalopati og anfall ved kronisk nyresvikt er rapportert. Jernstatus bør evalueres for alle pasienter før og under behandling for å sikre effektiv erytropoese. Jerntilskudd kan være nødvendig. Ved manglende effekt bør forårsakende faktorer undersøkes. Mangel på jern, folsyre- eller vitamin B₁₂ reduserer effekten av ESA og bør korrigeres. Tilstøtende infeksjoner, inflammatoriske eller traumatiske episoder, skjult blodtap, hemolyse, alvorlig aluminiumstoksisitet, underliggende hematologiske sykdommer eller benmargsfibrose kan svekke erytropoietinresponsen. Telling av retikulocytter bør vurderes som en del av evalueringen. Dersom typiske årsaker til manglende respons er utelukket og pasienten har retikulocytopeni, bør benmargsundersøkelse vurderes. Dersom benmargen antyder erytroaplasi («Pure Red Cell Aplasia», PRCA), bør testing med anti-erytropoietin antistoffer utføres. Ved PRCA må behandlingen seponeres, og pasienten ikke skiftes over til andre rekombinante erytropoietiner. Alvorlige kutane hudbivirkninger (SCARs) inkl. Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN), som kan være livstruende eller dødelig, er rapportert i forbindelse med epoetinbehandling. Om dette oppstår bør preparatet seponeres permanent og alternativ behandling vurderes. Ved forskrivning bør pasienten informeres om symptomer og behandlingen følges nøye opp. Det er rapportert om erytroaplasi forårsaket av nøytraliserende anti-erytropoietin antistoffer i forbindelse med ESA-er inkl. Aranesp. Dette rapporteres primært hos pasienter med CRF som behandles s.c. Antistoffene kryssreagerer med alle erytropoietinproteiner, og pasienter med antatt eller bekreftet tilstedeværelse av nøytraliserende antistoffer mot erytropoietin bør ikke overføres til behandling med Aranesp. Paradoksal hemoglobinreduksjon og utvikling av alvorlig anemi forbundet med lavt retikulocyttantall, bør føre til behandlingsseponering og testing av anti-erytropoietinantistoff. Tilfeller er rapportert hos hepatitt C-pasienter som ble behandlet med interferon​/​ribavirin samtidig med bruk av epoetin. Epoetin er ikke godkjent til behandling av anemi forbundet med hepatitt C. Det finnes ikke tilgjengelige data for pasienter med nedsatt leverfunksjon. Bør brukes med forsiktighet til pasienter med leversykdom da leveren antas å være viktigste eliminasjonsvei for darbepoetin alfa og r-HuEPO. Bør brukes med forsiktighet av pasienter med sigdcelleanemi. Misbruk hos friske personer kan gi en dramatisk økning i celletettheten hvilket kan være forbundet med livstruende kardiovaskulære komplikasjoner. Beskyttelseshetten på den ferdigfylte sprøyten og på den ferdigfylte pennen inneholder tørr naturgummi (et derivat av lateks), som kan forårsake allergiske reaksjoner. Krampeanfall er rapportert ved darbepoetin alfa-behandling og preparatet skal brukes med forsiktighet ved epilepsi. Risiko for trombovaskulære hendelser må veies grundig opp mot fordelene ved behandling, særlig hos pasienter med allerede eksisterende risikofaktorer, inkl. sykelig fedme og sykehistorie med tidligere trombovaskulære hendelser (f.eks. dyp venetrombose, lungeemboli, og cerebrovaskulær hendelse). Preparatet inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. dose, og er så godt som natriumfritt. Ved kronisk nyresvikt: Forsiktighet utvises ved doseopptrapping hos pasienter med kronisk nyresvikt, da høye kumulative epoetindoser kan være forbundet med økt risiko for død, alvorlige kardiovaskulære og cerebrovaskulære hendelser. Ved dårlig hemoglobinrespons på epoetiner, bør det vurderes alternative forklaringer på den dårlige responsen. Tilskudd av jern anbefales ved serumferritin <100 μg​/​liter eller hvis transferrinmetningen er <20%. Serumkaliumnivå bør kontrolleres jevnlig. Ved forhøyet eller stigende kaliumnivå bør seponering vurderes inntil nivået er korrigert. Kreftpasienter, virkning på tumorvekst: Epoetiner stimulerer primært produksjonen av røde blodceller. Erytropoietinreseptorer kan bli uttrykt på overflaten av en rekke tumorceller. Epoetiner (vekstfaktorer) kan muligens stimulere veksten av tumorer. Epoetiner er ikke vist å øke den totale overlevelsen eller redusere risikoen for tumorprogresjon hos pasienter med kreftrelatert anemi. Bruk av Aranesp er vist å gi: Kortere tid til tumorprogresjon hos pasienter med fremskreden kreft i hode og hals under strålebehandling hvor målkonsentrasjonen for Hb er høyere enn 14 g​/​dl (8,7 mmol​/​liter). Preparatet er ikke indisert til behandling av denne pasientgruppen. Redusert total overlevelse og økt forekomst av dødsfall relatert til sykdomsprogresjon ved 4 måneder hos pasienter med metastaserende brystkreft som får cellegiftbehandling for å oppnå en Hb-konsentrasjon mellom 12-14 g​/​dl (7,5-8,7 mmol​/​liter). Økt risiko for død når målkonsentrasjonen for Hb er 12 g​/​dl (7,5 mmol​/​liter) hos pasienter med aktiv malign sykdom som hverken får cellegiftbehandling eller strålebehandling. Preparatet er ikke indisert til behandling av denne pasientgruppen. Sett i lys av ovennevnte faktorer bør blodoverføring i enkelte kliniske situasjoner være foretrukne behandlingsmåte av anemi hos kreftpasienter. Beslutningen om å administrere rekombinante erytropoietiner må baseres på en nytte-risikovurdering der den enkelte pasient deltar, og som tar hensyn til det spesifikke kliniske bildet. De faktorer som bør overveies i denne vurderingen må omfatte tumortype, hvor fremskreden tumor er, anemigrad, forventet levealder, hvilket miljø pasienten behandles i samt pasientens egne ønsker. Hos pasienter med solide tumorer eller lymfoproliferative krefttyper, og med Hb-verdier >12 g​/​dl (7,5 mmol​/​liter), bør dosetilpasningen beskrevet under Dosering følges nøye for å redusere mulig risiko for tromboemboliske hendelser. Platetall og Hb-nivå bør også kontrolleres jevnlig. Det foreligger en signifikant sjanse for skade hos kreftpasienter som behandles med rekombinant humant erytropoietin.