Rebif

Forsiktighetsregler

Generelle anbefalinger: Før behandlingsstart bør pasienten informeres om de hyppigste bivirkningene som oppstår i forbindelse med interferon beta-behandling, som influensalignende symptomer. Disse symptomene er mest uttalt i starten, og avtar i frekvens og alvorlighetsgrad ved fortsatt behandling. Trombotisk mikroangiopati (TMA): Trombotisk mikroangiopati, manifestert som trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP) eller hemolytisk-uremisk syndrom (HUS), inkl. dødelige tilfeller, er rapportert i forbindelse med bruk av interferon beta. Hendelsene ble rapportert på ulike tidspunkter i løpet av behandlingen, og kan oppstå fra noen uker til flere år etter behandlingsoppstart. Tidlige kliniske tegn omfatter trombocytopeni, nyoppstått hypertensjon, feber, symptomer i sentralnervesystemet (f.eks. forvirring, parese) og nedsatt nyrefunksjon. Laboratoriefunn som redusert blodplatetall, økt laktatdehydrogenase (LDH) i serum pga. hemolyse og schistocytter (erytrocyttfragmentering) på blodutstryk tyder på TMA. Ytterligere testing av blodplatenivåer, serum-LDH, blodutstryk og nyrefunksjon anbefales ved kliniske tegn på TMA. Hvis TMA blir diagnostisert, er rask behandling nødvendig (plasmautskifting bør overveies), og umiddelbar seponering anbefales. Depresjon​/​suicidale tanker: Interferoner skal benyttes med forsiktighet ved tidligere eller eksisterende depressive lidelser, spesielt ved tidligere suicidale tanker. Depresjon og suicidale tanker kan opptre i økt grad hos MS-pasienter, samt ved behandling med interferon. Pasienter som behandles med interferon beta-1a må straks kontakte lege, dersom depressive symptomer og​/​eller suicidale tanker oppstår. Pasienter som viser tegn på depresjon skal følges nøye under behandlingen med interferon og få nødvendig behandling for sin depresjon. Seponering bør vurderes. Krampeanfall: Forsiktighet bør utvises ved tidligere krampeanfall, og ved behandling med antiepileptika, spesielt dersom epilepsien ikke er tilfredsstillende kontrollert. Hjertesykdommer: Pasienter med hjertesykdommer, som angina pectoris, hjertesvikt eller arytmi bør følges nøye for å avdekke ev. forverring av den kliniske tilstanden i forbindelse med behandlingen. Influensalignende symptomer inntrer ofte i forbindelse med behandling med interferon beta-1a, og kan innebære en ekstra belastning ved hjertesykdom. Nekrose på injeksjonsstedet: Pasienter kan få nekrose på injeksjonsstedet. Aseptisk injeksjonsteknikk og varierende injeksjonssted hver gang reduserer risikoen for dette. Injeksjonsmetoden bør gjennomgås regelmessig med pasienter som injiserer seg selv, spesielt med dem som har hatt reaksjoner. Ved sprekker i huden og opphovning eller væsking fra injeksjonsstedet, skal lege straks kontaktes før behandlingen fortsetter. Ved flere lesjoner i huden, bør behandlingen avbrytes inntil skaden er tilhelet. Pasienter med en enkelt hudskade kan fortsette, under forutsetning av at nekrosen ikke er for omfattende. Nedsatt leverfunksjon: Dosereduksjon bør overveies ved ALAT ≥5 ganger øvre normalgrense, og gradvis økes igjen når enzymnivået normaliseres. Ved fravær av kliniske symptomer skal serumnivåene av ALAT følges fra før behandlingsstart, ved 1, 3 og 6 måneder under behandlingen og deretter regelmessig. Behandlingen bør innledes med forsiktighet hos pasienter som har hatt signifikant leversykdom, klinisk fastslått aktiv leversykdom, alkoholmisbruk eller forhøyet serum ALAT (>2,5 ganger øvre normalgrense). Behandlingen skal stoppes hvis ikterus eller andre kliniske symptomer på nedsatt leverfunksjon oppstår. Interferon beta kan forårsake alvorlige leverskader, inkl. akutt leversvikt, hvor de fleste tilfellene oppsto i løpet av de 6 første månedene. Mekanismen for utvikling av symptomatisk leverdysfunksjon er ikke kjent og ingen spesielle risikofaktorer er identifisert. Nefrotisk syndrom: Tilfeller av nefrotisk syndrom med ulike underliggende nefropatier, inkl. fokal segmental glomerulosklerose (FSGS) variant med kollaps, «minimal change disease» (MCD), membranoproliferativ glomerulonefritt (MPGN) og membranøs glomerulopati (MGN) er rapportert under behandling med interferon beta‑preparater. Hendelsene er rapportert på ulike tidspunkter i løpet av behandlingen, og kan oppstå etter flere års behandling. Regelmessig kontroll av tidlige tegn eller symptomer, f.eks. ødem, proteinuri og nedsatt nyrefunksjon anbefales, spesielt ved økt risiko for nyresykdom. Rask behandling av nefrotisk syndrom er nødvendig, og seponering bør vurderes. Unormale laboratorieverdier: Unormale laboratorieverdier kan oppstå. Foruten vanlige laboratorieprøver for kontroll av pasienter med MS anbefales kontroll av leverenzymer og måling av Hb med differensialtelling og blodplatetelling, med jevnlige intervaller (1, 3 og 6 måneder) etter oppstart og deretter regelmessig ved fravær av kliniske symptomer (kontrollene bør gjøres oftere for 44 μg). Forstyrrelser i skjoldkjertelen: Pasienter som behandles med interferon beta-1a kan utvikle nye eller forverrede sykdomstilstander i skjoldkjertelen. Det anbefales derfor kontroll av skjoldkjertelen før behandlingsoppstart, samt hver 6.-12. måned dersom det foreligger en sykdomstilstand. Hvis resultatet er normalt før behandlingen starter, er rutinekontroll ikke nødvendig, men bør utføres ved kliniske tegn på nedsatt funksjon i skjoldkjertelen. Alvorlig nyre- eller leversvikt samt benmargssuppresjon: Forsiktighet og nøye kontroll hos pasienter med alvorlig nyre- eller leversvikt, samt ved alvorlig benmargshemning. Nøytraliserende antistoffer: Nøytraliserende antistoffer kan utvikles under behandlingen. Forekomst av antistoffer reduserer farmakodynamisk respons på interferonbeta-1a (beta-2 mikroglobulin og neopterin). Den kliniske betydningen av antistoffene er ikke fullt klarlagt, men de kan være forbundet med redusert effekt både klinisk og målt ved MRI. Hos pasienter som svarer dårlig på behandlingen, og som samtidig har utviklet nøytraliserende antistoffer, bør behandlende lege vurdere nytten av fortsatt terapi. Bruken av ulike analysemetoder for å påvise antistoffer samt ulike definisjoner for positivt antistoffsvar, begrenser muligheten for å sammenligne antigenisiteten mellom ulike preparater. Andre former for multippel sklerose: Kun begrensede data om sikkerhet og effekt hos sengeliggende med multippel sklerose. Rebif er foreløpig ikke testet hos pasienter med primær progressiv multippel sklerose, og skal derfor ikke brukes på disse pasientene. Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. dose, og er så godt som natriumfritt. Inneholder benzylalkohol som kan gi allergiske reaksjoner. Barn <3 år skal overvåkes for pusteproblemer. Benzylalkohol kan akkumuleres over tid og gi metabolsk acidose. Pasienter som er gravide eller ammer må informeres. Forsiktighet må utvises hos pasienter med nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Bivirkninger i sentralnervesystemet kan ha innvirkning på pasientens evne til å kjøre bil eller bruke maskiner (f.eks. svimmelhet).