Lodoz

Forsiktighetsregler

Behandlingen skal ikke avbrytes brått ved sykdomstilstander i kransarteriene (angina pectoris), da dette kan forårsake alvorlige hjertearytmier, hjerteinfarkt eller plutselig død. Ved leversykdom kan diuretika utløse utvikling av leverencefalopati, og preparatet skal seponeres umiddelbart om dette inntreffer. Skal ikke brukes av ammende. Utøvere av konkurranseidrett bør få informasjon om at dette legemidlet kan gi positivt utslag ved dopingtester. Bisoprolol: Astma og kols: Selv om kardioselektive (β₁) betablokkere kan ha mindre effekt på lungefunksjonen enn ikke-selektive betablokkere, som for alle betablokkere, bør de ikke brukes hos pasienter med obstruktiv luftveissykdom med mindre tungtveiende kliniske grunner tilsier det. I slike tilfeller må Lodoz brukes med forsiktighet. Hos pasienter med obstruktiv luftveissykdom bør behandlingen med bisoprolol starte med lavest mulig dose, og pasienten bør overvåkes nøye for nye symptomer (f.eks. dyspné, treningsintoleranse, hoste). Ved bronkialastma eller annen kronisk obstruktiv lungesykdom, som kan forårsake symptomer, bør bronkodilaterende behandling gis samtidig. Av og til kan en økning av luftveismotstanden forekomme hos pasienter med astma. Det kan føre til at behandling med β₂-stimulator må tilpasses. Hjertesvikt: Pasienter med kompensert hjertesvikt som krever behandling med betablokkere bør starte bisoprololbehandlingen med svært lav dose. Dosen økes deretter gradvis under streng overvåkning. AV-blokk I: Brukes med forsiktighet pga. negativ dromotropisk effekt. Prinzmetals angina: Betablokkere kan øke frekvensen og varigheten av vasospastiske episoder. Tilfeller av koronar vasospasme er sett ved bruk av bisoprolol og anginaanfall kan ikke fullstendig utelukkes. Kan brukes ved lette eller kombinasjonsformer av Prinzmetals angina dersom vasodilaterende legemiddel brukes samtidig. Perifer arteriell okklusiv sykdom (PAOD) eller Raynauds syndrom: Betablokkere kan forverre symptomene. Feokromocytom: Preparatet må ikke administreres før etter alfareseptorblokade. Blodtrykket bør overvåkes nøye. Eldre: Vanligvis ikke nødvendig med dosejustering. Bør følges nøye opp. Diabetes: Diabetespasienter bør opplyses om risikoen for hypoglykemiske episoder, og om økt behov for grundig egenmåling av blodglukosenivået ved behandlingsstart. Varselsymptomene på hypoglykemi kan maskeres, særlig takykardi, palpitasjoner og svetting. Psoriasis: Kan forverres ved bruk av betablokkere og preparatet bør derfor kun brukes dersom helt nødvendig. Overfølsomhetsreaksjoner: Ved risiko for alvorlig anafylaktisk reaksjon, spesielt for kontrastmidler med jod eller ved spesifikk immunterapi (desensibilisering), kan betablokkere forverre den anafylaktiske reaksjonen. Adrenalin i vanlige doser vil i slike tilfeller ikke alltid gi den ventede effekt. Generell anestesi: Betablokade reduserer forekomsten av arytmier og myokardiskemi under induksjon, intubasjon og i postoperativ periode. Det anbefales at betablokaden opprettholdes perioperativt. Anestesilegen bør informeres om betablokaden pga. mulig interaksjon med andre legemidler. Interaksjon kan resultere i bradyarytmier, svekket reflektorisk takykardi og nedsatt reflektorisk kompensasjon av blodtap. Dersom det blir nødvendig å avbryte betablokkerbehandlingen før operasjon, bør dette gjøres gradvis og være fullført ca. 48 timer før anestesi. Tyreotoksikose: Betablokkere kan skjule kardiovaskulære symptomer på hypertyreose. Streng faste: Må brukes med forsiktighet. Kombinasjon med verapamil, diltazem og bepridil: Krever nøye klinisk overvåkning og EKG-kontroller, spesielt hos eldre og ved behandlingsstart. Hydroklortiazid: Væske- og elektrolyttbalanse: Ved langtidsbehandling anbefales regelmessige kontroller av serumelektrolytter (spesielt kalium, natrium og kalsium), kreatinin, urea, serumlipider (kolesterol og triglyserider), urinsyre og blodglukosenivået. Kontinuerlig administrering av hydroklortiazid over lengre tid kan føre til forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen, særlig hypokalemi og hyponatremi, og også hypomagnesemi, hypokloremi, og hyperkalsemi. Natriumnivået i plasma: Hydroklortiazid kan føre til hyponatremi, som i noen tilfeller kan få alvorlige følger. Initialt kan hyponatremi være uten symptomer og natriumnivået i plasma bør derfor måles før behandlingsstart og regelmessig i løpet av hele behandlingstiden. Kontrollene bør utføres oftere i pasientgrupper med høy risikofaktor, dvs. eldre og levercirrhosepasienter. Kaliumnivået i plasma: Kaliumtap som kan føre til hypokalemi er den største risikofaktoren når det gjelder tiaziddiuretika. Risikoen for hypokalemi (<3,5 mmol​/​liter) bør overvåkes med hyppigere måling av kaliumnivået i plasma (med oppstart 1. behandlingsuke) i visse høyrisikogrupper, dvs. eldre, underernærte, pasienter som tar flere ulike legemidler, pasienter med koronar arteriesykdom eller hjertesvikt der hypokalemi øker de hjertetoksiske effektene av digitalisglykosider og risikoen for hjertearytmi, pasienter med forlenget QT-syndrom enten medfødt eller iatrogent. Hypokalemi (og bradykardi) øker risikoen for utvikling av alvorlige arytmier, særlig torsades de pointes som kan være fatalt. Kalsiumnivået i plasma: Tiaziddiuretika kan redusere utskillelsen av kalsium i urinen og føre til mild, forbigående hyperkalsemi. Signifikant hyperkalsemi kan ha sammenheng med udiagnostisert hyperparatyreoidisme. Behandlingen må avbrytes før prøvetakning av biskjoldkjertlene. Kombinasjon med litium: Bør unngås pga. vanndrivende effekt. Blodglukosenivå: Må kontrolleres ved diabetes, særlig ved hypokalemi. Urinsyre: Hyperurikemi kan øke risikoen for anfall av urinsyregikt. Dosen bør justeres iht. plasmaurinsyrekonsentrasjonen. Nyrefunksjon og diuretika: Fullt utbytte av tiaziddiuretika oppnås bare dersom nyrefunksjonen er normal eller tilnærmet normal (serumkreatinin hos voksne <25 mg​/​liter eller 220 µmol​/​liter). Serumkreatinin må korrigeres for alder, kroppsvekt og kjønn. Hypovolemi, sekundært til diuretikaindusert natrium- og vanntap ved initiering av behandlingen reduserer den glomerulære filtrasjonen, som kan føre til forhøyede verdier av blod-urea-nitrogen og serumkreatinin. Forbigående forverring av nyrefunksjonen er ikke relevant ved normal nyrefunksjon, men kan medføre forverring av allerede eksisterende nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjon med andre antihypertensiver: Dosen bør reduseres, i hvert fall i behandlingens innledende fase. Fotosensitivitet: Er i sjeldne tilfeller rapportert. Det anbefales å avbryte behandlingen ved fotosensitivitet. Dersom det er nødvendig å gjenoppta behandlingen anbefales beskyttelse av utsatte hudområder mot sol og kunstig UVA-lys. Ikke-melanom hudkreft: Økt risiko for ikke-melanom hudkreft (basalcellekarsinom og plateepitelkarsinom) er sett ved høye kumulative doser hydroklortiazid. Fotosensitiserende effekt kan være mulig årsak. Pasienter bør informeres om risikoen, samt rådes til å sjekke huden sin jevnlig for nye lesjoner, og raskt ta kontakt med lege ved mistenkelige hudforandringer. Forebyggende tiltak er begrenset eksponering for sol og ultrafiolett stråling (UV). Ved eksponering for sol og UV bør tilstrekkelig beskyttelse benyttes. Mistenkelige hudforandringer bør undersøkes umiddelbart, om nødvendig med histologiske undersøkelser av biopsier. Ved ikke-melanom hudkreft i anamnesen bør forskrivning av hydroklortiazid revurderes. Utøvere av konkurranseidrett: Kan gi positive utslag ved dopingtester. Koroidal effusjon, akutt myopi og sekundær trangvinkelglaukom: Sulfonamider eller -derivater kan forårsake en idiosynkratisk reaksjon som resulterer i koroidal effusjon med synsfeltdefekt, akutt forbigående myopi og akutt trangvinkelglaukom. Symptomene omfatter akutt begynnende reduksjon av visuell skarphet eller okularsmerte som typisk forekommer innen 2 uker etter oppstart. Ubehandlet akutt trangvinkelglaukom kan føre til permanent synsskade. Den primære behandlingen er å avslutte behandlingen med hydroklortiazid så raskt som mulig. Rask medisinsk eller kirurgisk behandling bør overveies hvis det intraokulære trykket forblir ukontrollert. Risikofaktorer for å utvikle akutt trangvinkelglaukom kan være tidligere sulfonamid- eller penicillinallergi. Akutt respiratorisk toksisitet: Svært sjeldne, alvorlige tilfeller av akutt respiratorisk toksisitet, inkl. akutt lungesviktsyndrom (ARDS), er rapportert etter inntak av hydroklortiazid. Lungeødem utvikles vanligvis i løpet av minutter til timer etter inntak. Debutsymptomer er dyspné, feber, lungeproblemer og hypotensjon. Ved mistanke om ARDS, bør preparatet seponeres og passende behandling gis. Hydroklortiazid skal ikke gis til pasienter som tidligere har fått ARDS etter inntak av hydroklortiazid.