Betaferon

Forsiktighetsregler

Immunsystemet: Administrering av cytokiner til pasienter med en tidligere konstatert monoklonal gammopati har vært satt i forbindelse med utvikling av systemisk kapillærlekkasje med sjokklignende symptomer og dødelig utgang. Gastrointestinale: I sjeldne tilfeller er det observert pankreatitt, ofte i forbindelse med hypertriglyseridemi. Nevrologiske: Forsiktighet skal utvises ved tidligere eller nåværende depressive lidelser, spesielt ved selvmordstanker. Depresjoner og selvmordstanker forekommer oftere hos MS-pasienter og i forbindelse med interferonbruk. Pasienter skal rådes til å kontakte sin forskrivende lege umiddelbart ved ev. symptomer. Pasienter med depresjoner må følges nøye og gis riktig behandling. Seponering bør overveies. Forsiktighet må utvises ved tidligere anfall og ved behandling med antiepileptika, særlig hvis denne ikke gir adekvat kontroll. Preparatet inneholder humant albumin, og det er derfor en potensiell risiko for overføring av virale sykdommer. En risiko for overføring av Creutzfeldt-Jacobs sykdom (CJD) kan heller ikke utelukkes. Laboratorietester: Ved kjent sykehistorie med thyreoideaforstyrrelser eller ved kliniske indikasjoner, anbefales det å ta regelmessige prøver av thyreoideafunksjon. I tillegg til disse laboratorietestene som vanligvis kreves for overvåking av pasienter med MS, anbefales det å ta fullstendige prøver for hematologisk status og differensialtellinger av hvite blodceller, blodplatetellinger, og ta prøver for blodkjemi, inkl. funksjonstester av leveren (f.eks. ASAT, ALAT og GGT) før behandlingsstart, og så regelmessig under behandlingen, samt senere med jevne mellomrom ved manglende kliniske symptomer. Pasienter med anemi, trombocytopeni, leukopeni (alene eller i kombinasjon) kan kreve mer intensiv overvåkning av komplette blodcelletellinger, med differensial- og blodplatetellinger. Pasienter som utvikler nøytropeni, skal overvåkes nøye mht. utvikling av feber eller infeksjoner. Trombocytopeni er observert med kraftig reduksjon i blodplateantallet. Lever​/​galle: Forhøyede verdier av serumtransaminaser er svært ofte sett, i de fleste tilfeller milde og forbigående. I sjeldne tilfeller er alvorlig leverskade, inkl. leversvikt sett. De alvorligste tilfellene forekom vanligvis ved behandling med andre hepatotoksiske legemidler, eller ved komorbide tilstander. Pasienter skal overvåkes mht. tegn på leverskade. Ved forhøyede verdier av serumtransaminaser skal nøye overvåkning og undersøkelser foretas, og behandlingen skal seponeres ved betydelig økning eller ved symptomer som tyder på utvikling av hepatitt. I fravær av kliniske tegn på leverskader og etter normalisering av leverenzymer, kan behandlingen med interferon beta-1b igjen vurderes under nøye oppfølging av leverfunksjonen. Nyre: Forsiktighet skal utvises og nøye overvåkning gjennomføres ved administrering av interferon beta til pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Nefrotisk syndrom med ulike underliggende nefropatier, inkl. fokal segmental glomerulosklerose (variant med kollaps), sykdom med minimal endring («minimal change disease»), membranoproliferativ glomerulonefritt og membranøs glomerulopati er rapportert på ulike tidspunkt i behandlingen, og kan oppstå etter flere års behandling. Regelmessig kontroll av tidlige tegn​/​symptomer, f.eks. ødem, proteinuri og nedsatt nyrefunksjon anbefales, spesielt ved økt risiko for nyresykdom. Rask behandling av nefrotisk syndrom er nødvendig, og seponering av interferon beta-1b bør vurderes. Hjerte: Brukes med forsiktighet ved eksisterende hjertesykdom. Ved signifikant hjertesykdom, f.eks. kongestiv hjertesvikt, sykdommer i koronararterien eller arytmi, skal pasienten overvåkes mht. forverring av hjertetilstand, særlig i startfasen av behandlingen. Influensalignende symptomer assosiert med betainterferoner kan være belastende ved signifikant hjertesykdom. Det er svært sjeldne rapporter om forverret hjertestatus ved eksisterende signifikant hjertesykdom, assosiert med behandlingsstart. Sjeldne tilfeller av kardiomyopati er rapportert. Dersom dette oppstår, og det mistenkes sammenheng med preparatet, skal behandlingen avbrytes. Trombotisk mikroangiopati (TMA) og hemolytisk anemi (HA): TMA manifestert som trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP) eller hemolytisk-uremisk syndrom (HUS), inkl. dødelige tilfeller, er sett. Tidlige kliniske tegn er trombocytopeni, nyoppstått hypertensjon, feber, CNS-symptomer (f.eks. forvirring, parese) og nedsatt nyrefunksjon. Laboratoriefunn som tyder på TMA er redusert blodplatetall, økt serum-LDH pga. hemolyse og schistocytter (erytrocyttfragmentering) på blodutstryk. Ved kliniske tegn på TMA anbefales derfor ytterligere testing av blodplatenivåer, serum-LDH, blodutstryk og nyrefunksjon. Tilfeller (inkl. livstruende og dødelige tilfeller) av HA som ikke er forbundet med TMA, inkl. immun HA er også sett. Tilfeller av TMA og​/​eller HA er sett på ulike tidspunkt under behandling og kan oppstå flere uker til flere år etter oppstart. Ved diagnostisering av TMA og​/​eller HA, og årsakssammenheng med interferon beta mistenkes, er rask behandling nødvendig (plasmautskifting bør overveies ved TMA), og umiddelbar seponering anbefales. Overfølsomhet: Alvorlige overfølsomhetsreaksjoner (sjeldne, men alvorlige akutte reaksjoner, som f.eks. bronkospasme, anafylaktisk reaksjon og urtikaria) kan oppstå. I alvorlige tilfeller skal behandlingen avbrytes og egnet medisinsk behandling igangsettes. Reaksjoner på injeksjonsstedet: Reaksjoner, inkl. infeksjon og nekrose på injeksjonsstedet er sett. Nekrose kan være omfattende og involvere både muskelfascia og fett, og kan føre til arrdannelse. I sjeldne tilfeller kreves fjerning av dødt vev, eller enda sjeldnere hudtransplantasjon, og tilheling kan ta opptil 6 måneder. Dersom huden sprekker, ev. sammen med hevelse eller sekresjon av væske fra injeksjonsstedet, bør pasienten konsultere lege før injeksjon av preparatet fortsetter. Ved flere lesjoner, skal preparatet seponeres inntil tilheling har funnet sted. Pasienter med én lesjon kan fortsette med preparatet, forutsatt at nekrosen ikke er for omfattende, da nekrosen på injeksjonsstedet kan leges under behandling. For å minske risikoen for infeksjon og nekrose på injeksjonsstedet, skal pasienten rådes til å bruke aseptisk injeksjonsteknikk og variere injeksjonssted for hver dose. Forekomst av reaksjoner på injeksjonsstedet kan reduseres ved å bruke autoinjektor. Pasientens injeksjonsteknikk bør følges opp regelmessig, spesielt hvis reaksjoner på injeksjonsstedet har forekommet. Immunogenisitet: Ved remitterende og sekundært progressivt forløp kan nøytraliserende antistoffer utvikles. Nøytraliserende aktivitet er forbundet med en redusert klinisk effekt kun i forbindelse med anfall. Effekten kan være stor hos pasienter med nøytraliserende aktivitet med høyere titernivåer. Pasienter med en enkeltstående klinisk hendelse som tyder på MS, kan utvikle nøytraliserende antistoffer og signifikant økning av nylig aktive lesjoner og volum av T2-lesjoner, men dette er ikke forbundet med redusert klinisk effekt. Avgjørelsen om å fortsette eller avslutte behandlingen bør baseres på pasientens totale sykdomsstatus og ikke på status til nøytraliserende aktivitet alene. Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. ml, og er så godt som natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Bivirkninger relatert til sentralnervesystemet kan påvirke evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner hos enkelte pasienter.